Up at the villa
På nært hold
Min nærkontakt med bygg som er så arkitektonisk gjennomførte som Villa Hegard har begrenset seg til jobb og reise. Sjelden har jeg utviklet følelser eller tilknytning til de individuelle bygg som jeg ikke selv har bebodd. Jeg har forstått god arkitektur som en intellektuell øvelse, og kan snakke om det rundt et middagsbord, men det å bli ordentlig berørt, har vært avhengig av hva rommene er fylt med. Ofte har jeg vært så fokusert på å se gjennom en kameralinse, hvilket alltid legger et filter mellom meg og objektet, eller subjektet i dette tilfellet. Og da er det lett å miste det store bildet i det en fokuserer og bygger opp enkeltstående motiv som blir til fragmenter av en historie som skal fortelles... og rommene må vike til fordel for narrativ om menneskene som har fylt stedet med seg og sitt..
words & photos: Elisabeth aarhus
SØVNLØS
Da jeg fikk i oppdrag fra Advokat Ek om å tilrettelegge for salget av Villa Hegard – et bygg på Frogner som ved første øyekast kan oppfattes både alvorlig og avvisende – var det bare å gi etter for et par søvnløse netter. Igjen. Jeg ligger ofte slik om natten – med vidåpne øyne, og bekymringer i form av et skyggelandskap som overtar rommet, enten det gjelder jobb eller barn. Brått opplevde jeg det nevnte huset som nettopp en hybrid av de to tingene, et bygg jeg hadde fått ansvaret for, der arbeidet mitt kunne bli et av flere avgjørende elementer for dets videre liv. Måten det ble fremstilt på, ville kunne bli få siste ordet for hvem som ønsket å ta ansvar for det i årene som kommer.
Arkitekturen måtte få snakke sitt eget språk
Jeg skjønte med en gang at dette var viktig. Altså, også viktigere for meg enn andre oppdrag jeg har hatt. Prisen en eventuell ny eier var villig til å betale for dette praktfulle bygget var nå en sak, men idet jeg kom inn gjennom den tunge, patinerte døren i kobber, innså jeg at dette var et viktig oppdrag med nettopp bygget selv som tenkt oppdragsgiver. Villa Hegard var et dødsbo og hadde på sett og vis mistet sin far. Byggherren Hans Hegard hadde selv bodd der fra huset ble unnfanget av arkitekten Jan Inge Hovig og til han døde i fjor, derav navnet Villa Hegard. Nå måtte den foreldreløse (jeg velger å tenke på det som henne) gå videre og vise seg som mer enn bare et skall med slitne rør og utdatert el-anlegg, løse tråder og et lappeteppe av tapet og støpt betong. Arkitekturen måtte få snakke sitt eget språk uten å gi inntrykk at huset var kaldt, energiløst, eller tappet for livsglede.
Helt uten “pute-bonanza”
Hadde en i salgsøyemed foreslått full møblering eller såkalt styling, som om noen fortsatt bodde der, er det lett å tenke seg at det kunne slå feil. Her var det arkitekturen selv som burde få komme til orde heller enn å forsøke å lage en historie om den eller de som kunne tenke seg å kjøpe bygget, komplett med nybakt brød og pute-bonanza. Idet jeg kommuniserte til Ek at det kun burde plasseres enkelte kunstverk i huset, spredte frykten seg likevel, for tenk om det plutselig ble lest kun som et forsøk på en kunstutstilling, heller enn et hus som var til salgs?
Arkitekten, en ruvende skikkelse uten mange spor etter seg
Litteraturen om husets arkitekt, Jan Inge Hovig virket noe mangelfull, og det var heller ikke så mye å finne om selve huset eller dets biografi. I det digitale arkivet til Teknisk Museum, oslobilder.no fant jeg likevel enkelte bilder fra Teigens Fotostudio og noen bilder her og der fra Hegards egen møblering på 70-tallet der skutemalerier og sofaer i feminine former overrasket meg som noe tradisjonelt. Men alt av fast innredning, kjøkken, garderober og skap er tydelig bestemt av arkitekten eller hans team. Det går i ett med vegger, mens åpninger og overganger fra rom til rom er sømløse.
Valg av svært ulike materialer, men absolutt i balanse vektlegger det taktile. Treverket varmer og myker opp den plass-støpte betongen, det kalde hvite terrazzo gulvet brytes opp med elegante messinglister. De store vindusflatene åpner opp mot baksiden, samtidig som de smale vinduene på forsiden hindrer fullt innsyn. Nøkternt på et sett, men bestandig. En trenger ikke male veggene hvert 7. år for vedlikehold eller som ny sminke. Betongveggene består. Dette er tidlig bærekraftig tankegang. Kvaliteter som fremdeles står seg. Denne bruden trenger ikke pyntes.
Og online haters kan si hva de vil om boligen som den unge Hans Hegard i sin tid fikk tegnet av arkitekten Jan Inge Hovig. Enten de kaller det for en bunkers eller Nord Koreas ambassade, skrekkelig, eller mørk.
For Villa Hegard er og blir vakker. Selvstendig. Trygg. Og Autonom. Praktfull som representant for den ofte utskjelte Brutalismen.
Selv om ’hun’ kan gi inntrykk av å ha blitt oversett litt de siste årene, og kanskje ikke er like fornøyd med glasslokket som dekker tredje etasje, er det å få lov til å oppholde seg i rommene hennes litt som å komme tilbake til et slags opprinnelses-sted, som å komme hjem.
Aldri har jeg blitt så følelsesmessig berørt av å simpelthen kun være i et værelse som her. Jo kanskje i Le Thoronet, i det nesten tusen år gamle klosteret, som min venn arkitekten Christopher Dyvik viste oss rundt i for noen somre siden, da vi fritt kunne reise rundt bare for å bruke sansene... Vi ankom i et dunkelt tåkeaktig kirkerom fylt med røkelse, i det solen brøt skarpt gjennom det lille vinduet høyt over alteret og det lokale koret iført hverdagsklær, sang på et språk jeg ikke kunne forstå, -sakte og helt samtidig. Med fare for tilsnakk for min banale ordlyd; det var magisk. Vi holdt stort sett kjeft under resten av oppholdet der.
På en våryr maidag, under opptak i Villa Hegard, idet vi skal skape bilder til bruk i presentasjonen, med skiftende skydekke og knopper i hagen som skal til å briste - er det som noe ukjent når meg idet solen trenger inn gjennom et smalt vindu og treffer Arne Malmedals maleri med det gule rektangelet. Noe som minner meg om opplevelsen ved Abbaye Le Thoronet. Det var kanskje ikke uten grunn at arkitekten Le Corbusier I sin tid fant stor inspirasjon til klosteret han selv tegnet, Sainte Marie de La Tourette. Ikke at Villa Hegard er som et kirkerom, men heller det enn bunkers.. ikke hadde jeg blitt overrasket om bygget raskt kunne gjøres om til et slags religiøst rom heller.. om ikke forbeholdt Cistervienserordenens munker- så for kunstelskere og de som er nysgjerrige på moderne arkitektur.
Kuratert
Ek og de som har arvet villaen, var heldigvis samstemte om at kun de utvalgte kunstverk skulle få komme inn gjennom den tunge døren med kobberplater og videre inn forbi den hengslete smijernsdøren.
Arne Malmedal sitt gule og hvite maleri skulle henge så nærme som mulig det smale vinduet som vender ut mot terrassen. Varmen fra solen skulle gløde helt innerst i hjørnet i det store allrommet, forbi de plassbygde bibliotekhyllene, og etter at man har latt blikket panere fra høyre mot venstre. Håpet i det ellers nokså mørke hjørnet altså.
Dette var mitt utgangspunkt.
Likevel er det første man fester seg ved i det man har forsert den tunge inngangsdøren, (en kan dog risikere å overse både Morten Andenæs’ blå vegghengte boks og Tom Sandbergs mørke monokrome landskap til venstre i entreen),- Marie Buskovs gulvskulptur This Particular Place II som sitter som støpt i det brune kortluggete ullteppet fastlimt i gulvet.
Deretter trekkes øyet mot Jan Groths strenge, men myke gobelin vevet i samarbeid med Benedikte Groth, og derfra er tonen satt. Av en eller annen grunn forbinder jeg disse strekene hans med musikk, enkelttoner som forandrer seg i et gitt rom, et helt stykke musikk nedfelt i en strek. Men opplevelsen avhenger av omgivelsene. Og jeg lurer på hva slags klang som ville ligge i veggene under en slags salong-kveld med konsert. Villa Hegard er som skapt for et sosialt liv.
I det en runder hjørnet mot høyre og har gjort seg nesten ferdig med Buskovs snitt / skudd i bakken, kommer en hage til syne. Nei, ikke utenfor det store vinduet, men festet på veggen bakenfor, der en ellers kunne valgt å plassere en spisegruppe. Et stort fotografi i sort og hvitt, uten glass eller beskyttende folie og på matt papir. I bildet strekker det seg en busk, en hekk eller mengder av løvverk med det som fremstår som en mørk åpning som viser vei videre inn i buskaset, i en uorden. Det organiske, det vi ikke helt har kontroll på, det en ikke kan se. Andenæs bilde ble stilt ut på Kunstnernes Hus for to somre siden.
Reduksjon
Ved utgangen til terrassen befinner det seg nok en skulptur av Marie Buskov Open Fold. Flere av hennes verk ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet i fjor, mens her står en mindre versjon av den svevende som ble stilt ut på Kunstnerforbundet og brisker seg elegant på et spinkelt bord med innskutte roser i trearbeidet. Til høyre strekker den monumentale peisen seg ut som en åpning nummer to rett på veggen, som om den eksisterer både ute og inne på samme tid og forbinder de store vinduene med selve terrassen. Et kunstverk i seg selv.
Om en snur seg derfra og tar et par steg opp til neste nivå, står en ansikt til ansikt med dette glødende formen til Arne Malmedal som søker både ly og lyset i glippen ved veggen. Malmedal var blant annet læremesteren til Hanne Borchgrevink og Svein Johansen da de gikk på kunstakademiet i Oslo. På et tidspunkt var det hans tilsynelatende tilforlatelige stilleben han var mest kjent for, men etterhvert kretset arbeidet hans om et mer abstrakt uttrykk, videre fra stilleben og mot rene linjer, former og flater, en reduksjon av hans tidligere komposisjoner. Slik kan en vel også se den brutalistiske stilen, som en ytterligere reduksjon?
Tilbake der vi startet
Ser man inn mot neste rom som åpner seg i det skyvedøren trekkes til side, det kan ha vært et soverom - treffer en på et monumentalt maleri av Olav Christopher Jenssen. Forresten, det er ikke et maleri, ved nærmere ettersyn blir en klar over at det er en kulltegning på lerret. Det er noe lekent i dette mellomværelset der det henger sammen med den lille dansende mannen til Tom Sandberg. En mann i bevegelse fotografert i det han blir konfrontert av en vegg.. Med en skygge som ikke henger helt med..
Og går en videre gjennom til det innerste rommet, er vi tilbake der vi begynte, men med et papirarbeid av Jan Groth denne gangen og et par svarte, skinnende håndlagde pensko på skohyllene, og så vidt synlige i et skjult palisander skap med messingspiler for å holde det hele sammen.
Herfra går man i en slags runde, passerer to bad og tre nedstrippede mindre rom der tapet, maling og betong møtes og bryter hverandre, forteller om ulike tidsepoker og beboere. Jeg spør meg selv om disse litt underlige valgene gjort i tidens løp før jeg befinner meg ved entreen igjen der runden avsluttes med Stein Rønnings fotografi av kasser, former eller felt. Passende nok, ligger og en stor stein fra hagen hvis jobb nå er å holde døren åpen.
Min i en kort stund
Det lå klart for meg tidlig i prosessen, selv om tvilen alltid forsøker å ta det beste fra meg, at hun, dvs. villaen, eller Hegard, (jeg er overbevist om at hun er en kvinnelig form til tross for de rette linjer og harde rammeverk.. kanskje det er de mykere tillagte overflatene som styrer meg) måtte få vise seg med alt hun inneholdt av styrke og svakhet; mens sikt linjene, grundigheten fra en arkitekts hånd og gjennomtenktheten, tidløsheten og hennes autonomi, kunne uten tvil bære henne frem på egen hånd i en salgsprosess inntil neste eier kunne ta vare på henne.
Idet jeg fikk vite at de nye eierne selv ønsket å bo der, og Ek kunne fortelle at de skulle ta godt hånd om Villaen som hadde vært ‘min’ i den tiden det tok å å montere kunsten, dokumentere og produsere bildene, tør jeg si, portrettet av henne, kunne jeg igjen gå videre uten å la skygger ta overhånd. Bygget kommer heldigvis til å fortsette å overraske tilfeldig forbipasserende der midt på Frogner, og kanskje er det passende å tenke at også her, som en beboer sa det så fint i en av Korsmo sine villaer på Frøen, at man eier egentlig ikke et slik hus, man er så heldig å få muligheten til å passe på det til neste beboer eller generasjon kommer til og tar over.