I Vilmas hage
I Vilmas hage
Våren 2020 bød i en periode på en surrealistisk og nesten-apokalyptisk tilværelse for mange av oss, og 12. mars vil for alltid stå fast som den dagen da Norge nærmest stengte ned. Fra en dag til en annen måtte vi lære oss å takle isolasjon og karantene, sjonglere hjemmekontor med hjemmeundervisning og forsøke å balansere indre uvisshet med ytre ro. Vi var nødt til å gi avkall på vaner vi ellers tar for gitt, samtidig som vi kanskje gjenoppdaget nye sider ved oss selv. Fra å ha tidsklemma pustende i nakken, fikk vi nå kjenne på hvordan det er å ha hvilepuls på en ellers vanlig hverdag. Følgende av dette ble at flere enn vanlig gravde i hva kunne være brakk jord, men fant tilbake til noen dyptpløyende, underliggende røtter. Og sammen, i alle fall i sosiale medier, dyrket vi interesser som surdeigsbaking, friluftsliv og hagearbeid som aldri før.
Hvem: Hanne, Jon Eirik og gårdshunden Vilma
Hvor: Leilighet med hage på Grefsen i Oslo
Som den “blomster-buffen” jeg er, fremstår imidlertid våren 2020 som den beste, eller mest levende jeg har opplevd. Dag etter dag med solfylt og varmt vær ga tidlig blomstring. Tulipanene og vårblomstene presterte som aldri før. Dette ga en viktig fysisk og mental trøst for mange, meg især. For andre som kun hadde sett hagene sine som lite mer enn et utendørs vedheng til huset, fant tid og tilbøyelighet til å begynne å dyrke og nyte fruktene av arbeidet som ble nedlagt i det nye utvidede rommet. Men det er likevel ikke tvil om at nedstengingen har vært vanskelig for mange, og ekstremt utfordrende for enkelte. De av oss som har hage, enten utenfor boligen eller som en parsell, fikk helt klart de beste kortene utdelt i koronaens lotteri. Hagen ble til vår silver lining - og et tilfluktssted når isolasjonens klaustrofobi presset på som verst. Det er egentlig her min berettelse om hagelivet i Bjerkealléen starter. For ja, jeg er en svoren og selverklært hage-nerd på tredje året nå. Eller, det er egentlig ikke helt riktig -interessen for plantevekster og dyrking av grønt startet allerede på en liten balkong i Oslo sentrum for 12 år siden. Hvert år, ved de første små tegn til yrende vår, hadde samboeren min og jeg ambisjoner om å jobbe frem borettslagets mest frodige balkong med en blanding av klatrende, spiselige, blomstrende, duftende og eksotiske vekster. Om vi nådde det målet er en annen sak, men det som er sikkert, er at den balkongen var begynnelsen på en felles drøm om å en gang eie eller leve med en hage. Og når jeg skriver vi, så er det samboer Jon Eirik, gårdshunden Vilma og jeg. Et trekløver med en felles visjon om å drifte en levende hage som kan benyttes til sanking, lek og rekreasjon. Mannen i huset foretrekker alt som kan spises, og er derfor sjefen over alle nyttevekstene, Vilma er hagens vaktsjef og maskot, mens jeg er prosjektleder over alt som kan være til pryd.
Bestemorhage
I hagen vår dyrker, pynter, steller og stuller vi for oss selv, og kanskje litt for naboen og forbipasserende også. Samtidig er dette avgrensede utearealet et hjem for en rekke småkryp og insekter, som vi egentlig bytter tjenester med. De jobber for oss- og vi jobber for dem. Det er det som er så fascinerende med hagebruk; vi har nærkontakt med naturen og dens premisser. Vi må jobbe på lag med vær, vind jord, planter og dyr. Det krever kunnskap å få til denne symbiosen, kunnskap som gir forståelse for naturens kretsløp. Jo mer vi kan og lærer, jo mer får vi tilbake fra naturen og dens goder. Det er ikke noe som er mer inspirerende enn å gå en tur i skogen, på en landevei eller langs sjøen og studere hvordan ville vekster faktisk vokser, og ordner seg i mønstre av uanstrengt, vakker og kaotisk harmoni.
Jeg vil at hagen vår skal være produktiv og praktisk, men samtidig litt nostalgisk og prydelig. Min versjon av romantikk utspiller seg i gamle stauder og den typiske bestemorshagen, men jeg henter også inspirasjon fra barndommens minner og skandinaviske hager full av sommerlig nostalgi. En egen miks av klatrevekster, roser, busker og gamle stauder, ispedd mer eksotiske trær som fersken og fiken.
Langs hekken, i skyggesiden har jeg plantet en blanding av forskjellige hosta og norske bregner. Hostaene gravde moren min opp fra et blomsterbed hun ikke lenger trengte i sin hage, og bregnene fant vi i et skogholt i nabolaget vårt. Det er nettopp det som er så fint med stauder; veldig mange trives med å deles og flyttes på; og slik kan man i løpet av noen få år anlegge nye staudebed helt gratis, eller gi videre til en nabo eller venn. Det er dog viktig å være klar over at mange ville vekster er fredet - så sørg alltid for å lese deg opp på hvilke som som er lov til å grave opp og ikke. Og for ordens skyld skal man strengt få tillatelse av grunneier også, men bruk sunn fornuft og ikke overdriv sankingen, så tenker jeg at det skal vel gå greit…
Jon Eirik har dilla på tomater, og produserer hver høst mengdevis sin berømte tomatsalsa. For å få plass har han bygget et helt eget drivhus kun for de forskjellige sortene han dyrker fram.
Et rom for nytelse
En hage skal ikke kun handle om hagestell, planter og prosjekter, men det er like mye et rom for nytelse, rekreasjon og ikke minst bespising. For når det endelig går an å nyte et måltid i det fri, er det vanskelig å la være. Fra vårsola titter frem fra bjørketrærne til høstsola forsvinner bak hustakene tar vi frokosten mellom staudebedet og kjøkkenhagen, lunsjen inntar vi ved vårt selvbygde anneks - bak klatrerosene og godt gjemt for forbipasserendes skue. Middagen blir servert på en rutete duk under parasollen, omringet av duftkaprifol, jordbær og bugnende klematis. Og finnes det egentlig større luksus enn å rusle ut i hagen med en kurv under armen for å høste fra kjøkkenhagen, velge det som er mest appetittvekkende og klart til konsum, og deretter raskt konvertere disse ingrediensene til et enkelt måltid?
Den faste frokostplassen skimtes mellom høyreiste kjempeverbena, og er akkurat passe skjermet for den sterke sommersola og nysgjerrige naboer.
Utekjøkkenet er hjemmesnekret og enkelt i uttrykket, og fungerer både som avlastningsbenk under matlaging og plantestasjon.
Annekset er hjertet i hagen vår - det er her vi bruker mest tid. I hvert fall jeg. Det fungerer som et helårs kontor for meg, men er også en hagestue på kjølige sommerkvelder eller når sola er på sitt varmeste. Da åpner vi opp glassdørene, og tar fram dagsenga eller bambusstolene - slik kan vi fortsatt være ute uansett vær og temperatur.
Belønning for strevet
Nå skal ikke jeg kun presentere et glansbilde av det å besitte en hage. Det å prøve å replikere naturen i form av et begrenset område, for så å frisere og designe etter ytre behov, kan by på store mengder frustrasjon, oppgitthet og feiling rett og slett. For naturen er ikke nødvendigvis alltid på din side. Selv om man skaffer seg plantebøker, pløyer nettet for informasjon, snakker med fagkyndige og kjøper torvfri superjord, så skal man ikke ta det for gitt at den nyinnkjøpte planten, som i mine øyne passet perfekt på den tiltenkte plassen, trives. Jeg har for eksempel alltid drømt om å eie en pudderrosa, sødme-duftende drøm av en rosevegg. I fjor gikk jeg til innkjøp av to forskjellige sorter som ifølge gartneriet skulle være resistente mot det meste av sykdommer og skadedyr. Dessuten var de av den mer solide sorten som tålte litt skygge, og ikke minst skulle blomstre gjennom hele sommersesongen. Jeg trosset alle advarsler om at roser er for viderekommende, og plantet med stor selvtillit ut disse nye yndlingene i et nyetablert bed til ære for dem. Og i starten gikk det over all forventning - de klatret med nydelige blomster oppover Jon Eiriks hjemmesnekrede rose-espalier, og var på god vei til å oppfylle drømmen min. Helt til jeg en dag - tidlig i våres fant rare flekker på stammene. Det viste seg å være den ødeleggende og svært smittsomme soppsykdommen “greinbrann”. Begge plantene var angrepet helt ned til rota, så da var det bare gjøre kort prosess og å spa dem opp. Jeg må innrømme at selvtilliten fikk seg en knekk den dagen. Heldigvis er jeg såpass sta, at jeg etter litt furting bestilte to nye eksemplarer av disse primadonnaene, og begynte på null igjen. Resultatet av denne fadesen er at rose-espalieret har stått tomt i hele sommer, i påvente om at nykomlingene skal starte klatringen først til neste år. Disse erfaringene er likevel gull verdt. Hagebruk handler om å lære både av det som fungerer og det som butter imot, samt å være tålmodig og ha en god dose overmot. Summen av dette er etter min mening de såkalte grønne fingrene.Så dersom hvilepulsen går ned noen hakk og tankene begynner å flyte i det du trår inn i hagen din, kjenner jord mellom fingrene eller tar i en plantespade- da bør målet ditt være å gjøre så mye hagearbeid som mulig. For oss som kjenner de følelsene, er hagen et personlig rom hvor man kan oppleve planter som utstråler sjarm, glede, skjønnhet, oksygen. Men hagebruk gir også samtaler, vennskap og selvtillit. Det er dette som er grunnen til at jeg mener at noen får hagedilla - det kan være enkelt, men utfordrende, kaldt og vått, hardt og karrig, for varmt og tørt… men belønningen er uvurderlig.
Oktober
Mens jeg skriver dette, dominerer høstfargene ute, og det ligger et gult teppe av bjørkeløv over plenen. Sommerblomstene er avblomstret og staudene er på vei til å gå i vinterdvale, de meste av grønnsakene er høstet og de skjøreste urtene er tatt inn. Noen få høstplanter og grønnsaker står alene igjen og gjør siste heltemodige innsats før kulde og snø tar over. Det er fortsatt oppgaver som må gjøres, men det er akkurat som om vi ikke lenger tråkker like hardt på gasspedalen. Selv om vinden tar et godt tak i trærne rundt oss og dagene blir stadig kortere, har jeg nå en helt egen ro i kroppen. Rastløsheten jeg kan kjenne på i sommerhalvåret, om å være mest mulig ute, alltid ha et prosjekt i bakhånd, erstattes med et behov for å trekke inn. Nå nytes andre goder som å kunne fyre i peisen igjen, finne tilbake til aquarell-malingen, være sammen inne og å legge planer for neste sommers hage. Og for guds skyld la oss håpe at vi snart kan gi hverandre en god, varm klem igjen...
Tidligere i år skaffet vi oss et ferskentre, og bare etter noen uker i jorda produserte det frukt - vel og merke kun ett eksemplar. Så da var det viktig å beskytte det fra sultne nebb og klør. Ferskenet smakte forresten nydelig - så til neste år håper vi at treet leverer ett fersken til oss hver.
Foto og tekst: Hanne Gundersen
Anbefalt lesestoff for den som ønsker å lære mer om hagebruk:
Urtehagen på Knatten av Annemarta Borgen - en litt rar, annerledes og underholdende bok om å dyrke urter. AnneMarta Borgen var gift med forfatter Johan Borgen, og ga ut to bøker på 1970-80 tallet med fortellinger om urte-og rosedyrking fra det værbitte og forblåste stedet deres, Knatten, i ytre Hvaler. I Urtehagen på Knatten skriver hun entusiastisk om de utallige urtene hun dyrket, med en vanvittig kunnskap om de enkelte - både historisk og hvilken nytte de gir.
Stauder - hvilken plante hvor av Tommy Tønsberg og Kenneth Ingebretsen. Et praktisk oppslagsverk jeg til stadighet tyr til. Boka tar for seg både hvordan man anlegger og designer staudebed, dyrking, formering og forskjellige designprinsipper. Men det viktigste for meg, og som gjør at jeg ofte blar i den, er staude-registeret. 101 stauder er representert, og hver enkelt staude beskrives med akkurat den informasjonen man trenger for å vite om vokseplass, utseende, blomstringstid, formering etc.
Om du har som meg, behov for å se en varm og ærlig dokumentar om økologisk gårdsbruk, er Biggest little farm ( Det store vesle livet på garden på NRK TV) et absolutt must. Filmen er et friskt pust blant dokumentarer som fokuserer på bærekraft og matproduksjon. Den gir et sannferdig og rørende bilde av hvordan et stabilt økosystem i tråd med naturen kan gjøre underverker for mennesker så vel som jordbruk og dyr. Den åtte år lange transformasjonen av gården er en inspirerende fortelling om problemløsning på naturens egne premisser.
Og til slutt vil jeg utrope Englands mest elskede gartner Monty Don til min store hage-helt! Jeg følger han der jeg kan følge han, og skulle innerst inne ønske at vi er i slekt, slik at jeg kunne invitert han hjem til meg på en kopp te i hagen mens jeg kunne notert ned alt det kloke han sa.
På Instagram: @montydon
På internett: www.montydon.com
På TV: Gardeners world, BBC