Å gi form til en abstrakt tanke, Marie Buskov

Words and images: Marie Buskov
(for English version, please scroll down)


 
 
Umiddelbart tenker jeg på en reportasje fra T-Magazine fra få måneder siden. På vinklene, og slik lyset ble filtrert og reflektert i fargene og materialene i et hus designet av filmskaper og designer Luca Guadagnino, vår absolutte favoritt regissør i dag.
Jeg tenker på I am Love fra 2009, hans første storfilm med styggvakre Tilda Swinton i hovedrollen, som var satt til Villa Necchi Campiglio, et av Milans modernistiske drømmehus. Og jeg tenker at arbeidene Marie Buskov sendte til oss, disse abstrakte flatene som på mystisk vis blir til rom, har et nært slektskap til den samme Italienske stor-familien som nevnte regissør tilhører, og kunne enkelt figurert som studier fra eller til en oppdatert eller oppdiktet Italiensk modernisme
.
-elisabeth-

I forkant av hennes kommende utstilling hos Galleri Riis, har vi invitert Marie til å lage en utstilling her, med utgangspunkt i noen få stikkord, blant dem Peignoir, en nyanse navngitt av britiske Farrow&Ball. Vi er henrykt over å kunne vise frem helt nye verk i akvareller og pasteller, akkompagnert av Maries egne ord.

 
 
 
 
 

Jeg har egentlig ikke jobbet med farger så lenge. For fire år siden begynte jeg å blande egne farger på ark som jeg kunne skjære ut og sette sammen til bilder. Farger har noe drømmende og romantisk over seg, i den forstand at det trigger forestillelse, abstraksjon og fantasi. For min del var det å gi seg i kast med sammensetning av farger, et fandenivolsk farvel til det strenge og dømmende kunstneriske rommet jeg inntil da hadde satt opp for meg selv.

 
 

Til stadighet fortaper jeg meg i navnet på en farge, og selvom jeg leter etter en annen farge legger jeg ofte til side tuber med de mest besnærende navnene. Quinacridone Coral, for eksempel, er en sterk rosa, nærmest pink. Kings Blue. Perylene Violet. Selvom ordene er en betegnelse på fargen har det noe poetisk og abstrakt over seg. Italian Green Umbra. I hodet mitt lukter det jord og gylden solnedgang. Noen av navnene stammer fra det fargen er laget av. Pink Pipestone er en stein, det samme er Lapis Lazulis – en skjør blå som forsvinner når den blandes med andre farger og er så dyr at den kun kan brukes når det er absolutt nødvendig.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Arbeidene mine handler om arkitektur. I flere år har jeg hatt en stadig hang etter å lage kantede flater og streker i rom. Flater og streker som skaper nye, egne rom, siktlinjer og akser, om det er i form av skulptur eller bilder. Ofte gir rommet selv formene. Det kan være en takstruktur, vinduene eller bare proporsjonene, noe jeg ønsker å fremheve eller bryte.

 
 
 
 

De siste månedene har jeg sett på en italiensk arkitekt, Carlo Scarpa. Byggene har et vell av detaljer, det er forskutte trappetrinn, kutt i veggene og bruk av en taggete, vinklete form for ornamentikk. Det er som overdådig italiensk modernisme i møte med Japan, deilig ulikt kjølig nordisk minimalisme.

 
 
 
 
 
 

Hvordan en form oppstår i tanken, er uvisst. Lenge har jeg ment at arkitektur, litteratur, musikk og kunsthistorien er min største idébase, men nå tenker jeg at det også kan uttrykke noe mer personlig. Når jeg forteller at hele min fars side av familien er arkitekter, nikker de fleste bekreftende som et aha. Men forklaringen er likevel ikke så liketil, for jeg vokste ikke opp med den siden av familien. Såvidt jeg vet var min farfar, Jens Selmer, den første arkitekten i familien, som tegnet i funksjonalismens inntog. Jeg møtte ham aldri. Han skilte seg fra min farmor på tidlig 50-tallet og giftet seg med sin kollega Wenche Selmer. Det ligger et dokumentarportrett av dem på NRK, der de utstråler nøkternhet og estetisk funksjon med enkle, varige materialer. Min farmor kom fra fin familie, og bodde i en stilfull leilighet med palmetapet på kjøkkenet og innredning fra Svenskt tenn.

 
 
 
 

Mitt forhold til den siden av familien har derfor blitt stående som et abstrakt, men også åpent rom. Det kan høres merkelig ut, men det er en befrielse å erkjenne at den bakgrunnen er en del av de formene som blir til mellom min tanke og hånd, samtidig som den ukjente historien blir mer til min egen. Det er ikke lenger fremmed å tenke at det kan finnes et avtrykk av både romantisk lys grårosa og harde kanter 

 
 
 
 
 
 

 

Marie Buskov, utdannet fra akademiene i København og Oslo, har
gjennom sitt kunstneriske virke pendlet mellom å jobbe i
todimensjonale flater og tredimensjonale former. Hennes arbeider
presenteres som oftest som installasjoner der dialogen med rommet
er et utgangspunkt for enkeltarbeidene; råmateriale for skulpturer
såvel som collager.


 

The work of Marie Buskov is marked by a constant movement between two and three dimensional works, between image plane and sculptural forms. Her works are often presented in installations, where a dialogue with the space functions as a starting point for the works; space as raw material then, for sculptures as well as collages.

 

 

An abstraction made flesh

 
Immediately I’m put in mind of a reportage published in T-magazine a few months back. The angles, the way the light is reflected and filtered through the colours and materials of a house designed by filmmaker and designer Luca Guadagnino, my favourite director these days, by far. I’m reminded of I am love from 2009, his breakthrough film featuring Tilda Swinton, set in Villa Necchi Campiglio, one of Milano’s modernist dreamhouses. Which in turn got me thinking that Marie Buskov’s works, these abstract planes that somehow, mysteriously become spaces, have a kinship to the same extended Italian family as the abovementioned director, and might easily have figured as studies for, or studies from, an updated or concocted Italian modernism. Elisabeth
In lieu of her upcoming exhibition at Galleri Riis, we invited Marie to create an exhibition, and handed her a few inspirational words, among them Peignoir, a colour named by Farrow & Ball. We’re thrilled to be able to show entirely new works made with pastels and watercolours, accompanied by Marie’s own words:


-Really, I haven’t worked with colours for that long.  About four years ago, I started mixing my own colours on sheets of paper that I could later cut out, and assemble into pictures. There is something dreamy, and romantic, about colours, in the sense that they trigger the imagination, abstraction, and fantasy. For me, throwing myself into the act of mixing colours, was a way of saying good riddance to what had become for me a very censorious and condemnatory way of relating to my own work.

 Often, I lose myself in the very names of colours, and even though I might be looking for a specific colour, I’ll put aside a tube for later if it has an especially suggestive name. Quicacridone Coral for example, is a strong pink, almost…Pink? Kings Blue. Perylene Violet. Even though the words denote the colour itself, the terms have a hint of poeticism about them, a kind of abstraction. Italian Green Umbra. The smell of earth and the golden hue of a sunset. Some of these names are derived from the material the colour is made from. Pink Pipestone is a rock, the same goes for Lapis Lazulis – a delicate blue that disappears when it’s mixed with other colours, and so expensive that I only use it when it’s absolutely necessary.

 

My works are about architecture. For years now, I’ve hungered to make angled surfaces and lines in space. Surfaces, or planes and lines, create new spaces, sightlines and axis in and of themselves, whether they be sculptures or images. Quite often, the shapes are determined by the space itself. It might be the form of the ceiling, I’d like to accentuate or disrupt, the windows, or quite simply the proportions of a given space.

For the last couple of months, I’ve been especially taken with an Italian architect, Carlo Scarpa. His buildings are dense with details; offset staircases, lacerated walls, and jagged, straight-angled ornamentation. It’s as if  decadent Italian modernism meets Japan; wonderfully foreign for us accustomed to cool Nordic minimalism.

How a form surfaces in the mind, I couldn’t say. For a long time I’ve felt that architecture, literature, music and art-history are my main sources of ideas, but the more I think about it, I see the possibility of expressing something more personal. When I tell people that architects abound on my father’s side of the, they nod approvingly, as if a light went on. And yet, it’s not really a valid explanation given that I didn’t grow up with that side of the family.

As far as I know, my grandfather Jens Selmer was the first architect in the family, riding on the initial wave of functionalism. He divorced my grandmother in the early fifties and married his colleague Wenche Selmer. There’s a documentary about them on NRK, where they profess ideals of soberness and aesthetic functionalism in combination with simple, long-lasting materials. My grandmother came from a well to do family and lived in a very stylish apartment, with palm-motif wallpaper in the kitchen, and furniture from Svenskt Tenn.

My relationship to my grandfather’s side of the family, has become something of an abstract, open space. It might seem strange, but there’s something liberating about acknowledging that there is some sort of correlation between my background and the forms that are engendered in the space between my thought and my hand, at the same time as I’m slowly making this history my own. It is no longer such a stretch of the imagination to see how the romantic powdered pink from one side of the family, exists side by side with the hard, clean edges of the other side.